Mellom slutten av april og starten av juni ble Rio Grande do Sul, i Sør-Brasil, rammet av den verste flommen i delstaten på over 80 år. 182 mennesker er bekrefta omkommet, 29 er fortsatt savna og på det verste var en halv million fordrevet fra sine hjem. Denne flommen rammet en hel delstat, et helt land og en verden som må forberede seg på mer av dette i tiden som kommer.
De jordløses bevegelse (MST), Brasils største sosiale bevegelse, satte raskt inn alle sine organisatoriske krefter på solidaritetsarbeid i den flomramma delstaten. Under slagordet “solidaritet er ømheten mellom folk”, organiserte de i første omgang redningsaksjoner for å hente ut folk fra oversømmelsene. Deretter etablerte de flere folkekjøkken, som fortsatt har daglige utdelinger av tusenvis av lunsjbokser til flomrammede. De organiserer opprydningsbrigader og helsebrigader for å gi grunnleggende hjelsehjelp og bearbeide folks traumer og fortvilelse. Og i starten av juli organiserte de den første internasjonale brigaden til delstaten.
I starten av juli reiste vi 22 personer, fra elleve organisasjoner og åtte land, til Rio Grande do Sul. Fra Latin-Amerikagruppenes brigadeprosjekt var vi syv brigadister. Det var et sterkt møte med en delstat, en organisasjon og folk som har blitt hardt ramma av en av kapitalismens verste konsekvenser; ukontrollerbare mengder vann som etterlot hus, åkrer og infrastruktur under vann i flere uker. Ikke bare gikk tonnevis med høsteklar mat tapt, men også hele familiers livsprosjekt. Tilbake etterlot vannet en lukt av død, fordervelse og knuste drømmer.
Familiene vi møtte har fått sine livsprosjekt og planer revet vekk, noen har null visjon om å starte opp igjen med matproduksjon i frykt for nye flommer. De verst rammede områdene i årets flom ble også ramma av flom i november i fjor. Familiene var i gang med ny produksjon og skulle til å høste da regnet rammet på ny i slutten av april. Om de verst rammede områdene ble vi fortalt av småbrukerne at «naturen har kommet for å kreve dem tilbake». Det er ikke holdbart hvordan naturen stadig bygges ned og utarmes, til nytte for noen få. Til tross for at De jordløses bevegelse, og flere andre bevegelser internasjonalt, kjemper for, og bygger nye, produksjonsformer med agroøkologi som prinsipp, vil småbrukere og arbeidere være primære ofre for kapitalens klimakrise i lang tid framover.
Som internasjonal solidaritetsbrigade dro vi for å omfavne, lytte og si høyt og tydelig; dere er ikke alene, vi skal fortsette å bygge alternativer til kapitalismens destruksjon og død! Internasjonal solidaritet er et grunnleggende prinsipp i folkelig organisering, og når krisa rammer er det vår plikt for å blåse liv i håpets glør fordi solidaritet er ikke å gi det vi har til overs, men å gi det andre folk trenger.
Brigaden bidro med opprydning, matlaging, klargjøring av produksjonsområder, gjødsling og planting i flere av bosetningene til De jordløses bevegelse. I noen områder har husene stått under vann i ukesvis, vannstanden er fortsatt unormal høy, nye elver har oppstått og elvebredden er utvida. Til tross for at flere jorder og åkrer helst burde fått tørke opp mer, er det elementært for bevegelsen å komme i gang med matproduksjonen; for mange av familiene er det eneste inntektskilde.
Likevel var nok ikke det praktiske arbeidet vårt viktigste bidrag som internasjonal brigade. Ja, det gir håp å få produksjonen på beina igjen, men vårt bidrag i det store og hele var minimalt. Men vår tilstedeværelse var et stort bevis på at solidariteten mellom folk, uavhengig av landegrenser, lever i beste velgående. At den urett som rammer noen, rammer oss alle, og at vi skal samle oss for å bygge alternativer. Solidaritet er motsetningen til avmakt i møte med klimakrisa; det er å trosse alle odds, samle oss mens det blåser som verst og kjempe for å komme sterkere ut på andre sida. Det er et tydelig signal om at våre drømmer om rettferdighet, fred og sunne relasjoner mellom mennesker, dyr og natur, ikke kan knuses.
Solidariteten som De jordløses bevegelse, og flere lignende bevegelser, har organisert i etterkant av flommen i Sør-Brasil, bør sette presedens for hvordan vi møter et økende antall klimakatastrofer verden over. Det arbeidet som nå gjøres med å organisere brigader til Rio Grande do Sul vil gi erfaringer som kan, og bør, bygges videre på.